tirsdag 17. juli 2012

Dikteren som avslører Prahas underverden

Michal Ajvaz (62) åpner porten til byens hemmeligheter.

http://gfx.dagbladet.no/labrador/225/225534/22553438/jpg/active/480x.jpg 
PRAHA (Dagbladet): Ingen som har besøkt den tsjekkiske hovedstaden Praha, er i tvil om at byen er full av merkverdigheter. Ofte er Praha blitt kalt både magisk og mystisk. Byens historie er full av forunderlige legender og fargerike skikkelser. Gjennom åra har diktere og drømmere gitt sine versjoner av dens hemmeligheter, visjonære forfattere som Franz Kafka, Karel Capek og Bohumil Hrabal.

Denne tradisjonen er også forfatteren Michal Ajvaz en del av.

Her sitter han, på den tradisjonsrike Café Louvre, i de luftige, romslige lokalene der folk som Albert Einstein og Franz Kafka tidlig på 1900-tallet inntok sine forfriskninger.

I de siste åra har han opplevd at romanen «Den andre byen» er blitt omfavnet av lesere langt utenfor Praha. Etter at den ble oversatt til engelsk i 2009, havnet den på Amazons liste over verdens ti beste romaner i science fiction-sjangeren. Noe han oppfatter som ærefullt, men også litt snålt.

- Den er jo ikke noen science fiction-roman. Ingen her i Tsjekkia har kalt den for det, sier han med et smalt smil.

- Men bevares, det er jo hyggelig å bli anerkjent. Det har jo ført til at flere av bøkene mine er ute på det engelskspråklige markedet, og det er strålende.

I DISSE DAGER ER «Den andre byen» også utgitt på norsk. Om den ikke er noen tradisjonell science fiction-fortelling, er den i hvert fall fantastisk nok:

En mann finner ei bok i en brukthandel som er trykt med en skrift som er totalt ukjennelig. Den kan ikke tydes ut fra vår verdens begreper. Men det viser seg at den har en kraft totalt utenom det vanlige. Bokstavene fører hovedpersonen inn i en parallell virkelighet. Det foregår noe bak dører, vegger, gulv og tak som hovedpersonen lokkes til å ta del i.

Merkelige syner åpenbarer seg for ham, og de er ikke bare hyggelige. For eksempel braser en grønn, lysende trikk gjennom Prahas gater, uavhengig av skinner og spor. Hva er det som skjer?

- Jeg vet ikke helt, sier Ajvaz med et uttrykk i ansiktet som er vanskelig å tolke. Smiler han? Er han alvorlig? Undrende? Ironisk?

- Jeg begynte på denne boka en vinterdag i 1991, på en plass litt ovenfor Slottet i Praha. Det snødde, og det er ikke så vanlig i denne byen. Jeg gikk der oppe, og snøen lavet ned. Den ble liggende i tjukke lag på bilene. Atmosfæren var helt spesiell. Jeg tenkte at jeg ville begynne fortellingen min med denne stemningen. Jeg beskrev en scene fra denne plassen, og dermed begynte boka å bevege seg.

- Fortellingen har en merkelig, surrealistisk stemning, ettersom den skildrer det ene drømmeaktige synet etter det andre. Skulle man gi den en merkelapp, måtte det være psykedelisk naturalisme, eller noe slikt?

- He-he, det er kanskje ikke så galt. Jeg er også blitt kalt magisk realist, men synes ikke det treffer helt. Jeg skriver ikke om denne andre verdenen som om den er virkelig. Den er snarere en metafor for den verdenen vi kjenner. Den er jo i seg selv underlig nok.

- Du er også blitt sammenliknet med Franz Kafka. Man snakker om at «Den andre byen» er en moderne utgave av «Prosessen»?

- Kafka skrev en novelle fra et av de stedene jeg skildrer, veien opp til Petrin-høyden. Han har hatt stor betydning for meg, særlig for min bok nummer to, som kom før «den andre byen». Han brukte en miks av fantastiske og realistiske visjoner. Men det fins også en surrealistisk tradisjon i tsjekkisk litteratur, som ble avbrutt etter krigen da kommunistene tok makten. Vitezlav Nezval skrev flotte dikt og fortellinger i den tradisjonen. Men på 1950-tallet fulgte han dessverre makthavernes ideologi og begynte å skrive sosialrealistisk.

- Når begynte du selv å skrive?

- Jeg var opptatt av litteratur fra jeg var liten. Jeg leste masse. Alt mulig. I 16 års alderen begynte jeg å skrive dikt. Men jeg ga opp tanken på å bli utgitt. Det var ikke mulig å få publisert den typen tekster jeg var opptatt av. Det ble litt lettere på 1980-tallet. Perestrojka førte til at enkelte forfattere som hadde vært forbudt, kom på trykk. Jeg ble litt mer optimistisk og sendte noen dikt til et forlag. Det var ei uke før revolusjonen. I 1989 kom den første boka mi, «Mord på Hotell Intercontinental».

- Det høres ut som en kriminalroman?

- Jeg ville ikke kalle den det. Jeg forsøkte å sammenflette forestillingene fra Kafka og Lewis Carroll, han med «Alice i Eventyrland», i en lengre tekst. Da jeg var liten, leste jeg Jule Verne og andre typer eventyrforfattere. Seinere ble jeg opptatt av Edgar Allan Poe, franske poeter fra 1800-tallet, Borges, Calvino, Conrad, Proust, Nabokov, men også av spenningsromaner; Raymond Chandler, Ian Fleming, William Gibson, Philip K. Dick. Jeg har glede av å blande inspirasjonen fra disse sjangrene når jeg skriver selv. Populærforfattere og store visjonære diktere.

- Opplever du deg selv som en utpreget Praha-forfatter?

- De første fire romanene mine foregår i Praha. Det er vel fordi jeg har bodd her alltid. Men stedet er ikke så viktig. Siden har jeg skrevet om andre plasser. Romanen «Gullalderen», som er oversatt til engelsk, handler om en oppdiktet øy. Andre ting jeg har skrevet, foregår forskjellige steder i Europa. Jeg liker å reise, å ta inn bylandskaper. Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli maler. Men jeg valgte å skrive i stedet. Også skrivingen kan mane fram det visuelle, som i en film. Jeg liker en del malere, Magritte, Greco. Mens jeg skriver, kommer synene, som bilder.

- Hvordan fikk du ideen til boka med det merkelige språket som utløser handlingen i «den andre byen»?

- Jeg er fascinert av gamle bøker. Jeg pleide å gå mye på antikvariater og snuse. Tanken på en slik bok fascinerte meg. Det fins mange merkelige språk med underlige tegn. Når jeg skriver, maner jeg fram drømmer. Og drømmer i drømmer.

- Er det dine egne drømmer?

- Nei, nei. Jeg har riktignok skrevet en bok om drømmer, sammen med broren til Václav Havel, Ivan. Vi brevvekslet og kom med forskjellige teorier om drømmenes opphav. Men jeg er redd den ikke var spesielt vellykket. Når jeg skriver fiksjon, liker jeg at det jeg skildrer, er konkret. Proust var god til å skildre ting. Og Chandler. Steder og ting. Jeg er en utpreget visuell forfatter. Jeg er glad i Italo Calvino. Jeg har utgitt en bok som heter «55 byer». Den er et essay om Calvinos bok «Usynlige byer».

- Er det byen som idé som interesserer deg?

- Det fascinerende er at alle byer er forskjellige. Jeg lærer mest om en ny by den første gangen jeg er i den. De tidligste øyeblikkene. Jeg går gjennom gatene og tenker på hva som er mulig å bruke i en fortelling. Nå er det Paris jeg er opptatt av. Den neste boka foregår der. Boulevard San Michele, Luxemburg-hagene. Jeg er ikke ute etter å finne andre verdener, noe mystisk. Men gjennom fantasien kan hverdagen og det vanlige livet bli et mysterium. Det er det jeg er ute etter. 

Hentet fra: dagbladet.no

Odd Kalsnes