lørdag 21. juli 2012

PR-eksperter slakter Folk er folk

- Jeg tror folk er rasende, sier Hans Geelmyuden. - Dette er ikke noen popularitetskonkurranse, svarer Folk er folk.

-Jeg tror folk får mindre sympati for romfolket. Hensikten er sikkert god, men det virker helt motsatt, sier Hans Geelmuyden til Aftenposten.no.

Romfolket har dominert nyhetsbildet i Norge den siste uken. Først slo i underkant av 200 romfolk seg ned tomten utenfor Sofienberg kirke i Oslo. Politiet, byrådet og etter hvert kirken ville ha dem vekk, og fredag flyttet de til en omstridt tomt på Årvoll. Leirboernes ansikt utad er Bjønnulv Evenrud, sekretær i foreningen Folk er folk.

På sosiale medier har det haglet med hatske meldinger mot romfolket. Både Evenrud og romfolk er blitt fysisk angrepet. Evenrud har også mottatt drapstrusler.

- Sett opp busser og send dem ut, tordnet Frp-leder Siv Jensen til NRK søndag kveld.

- Folk blir provosert


Nå slakter PR-eksperter aksjonene og Folk er folk.

- Min vurdering er at man skal ha et hjerte av sten for ikke å føle med romfolket, men også en skalle av tre for med åpne øyne å sitte og akseptere lovbrudd. Med det utgangspunktet tror jeg at folket er ganske oppgitt over Folk er folk. Jeg tror ikke folk identifiserer seg med dem, men lar seg provosere av dem. Det kan ikke være en lov for Loke og en for Tor. Det er ikke lov å campe på kirkens eiendom, og det er ikke anledning til å oppholde seg her når man ikke makter å tjene til livets opphold  slik er den saken, sier Hans Geelmuyden i Geelmuyden.Kiese.

Trygdemisbruk

Geelmuyden viser også til at Folk er folk er i gang med å ansette romfolk som selgere av gatemagasinet deres. VG har meldt at dette vil gi selgerne norske trygderettigheter, men dette har Arbeidsdepartementet senere avvist.

- Når man later som man ansetter gateselgere, tror jeg folk blir rasende. Det er en omgåelse av det norske systemet og en oppfordring til trygdemisbruk. Sånn kan vi ikke ha det, det er grunnleggende usolidarisk, sier Geelmuyden.

-De ønsker fokus på  polititrakassering av romfolk. Hvordan synes du de har lyktes i det?

- Det synes jeg de har kommunisert like dårlig som de andre synspunktene deres. Heller ikke en usedvanlig velvillig presse har klart å dokumentere trakassering, mener Geelmuyden.
Han mener også å se et stort sprik mellom mediekommentatorene og folkemeningen.

Bjørnetjeneste

Kommunikasjonsekspert Jarle Aabø i byrået Aabø & Co mener Folk er folk gjør romfolket en bjørnetjeneste.

- Man har ikke tatt hensyn til hva naboer og bydelspolitikere måtte mene. Dette startet kanskje som en god tanke pr-messig, men men situasjonen er blitt uhåndterlig og eskalerende. Ingen har lenger kontroll over den. Noen har gjort romfolket en bjørnetjeneste, sier han og utdyper:

 - Debatten rundt romfolk har blusset opp for fullt i Norge. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle lese i avisen om nordmenn som skyter fyrverkeriraketter mot en minoritetsgruppe. Det er helt absurd, det skjedde ikke i fjor, i fjorfjor eller året før. Måten saken er håndtert på har fått et forferdelig utfall. Noen har synliggjort romfolket som egen gruppe og sett dem høyt på dagsordenen. Det har skapt mye følelser blant folk flest. Vi har fått en debatt på sosiale medier de fleste burde skamme seg over, sier han.

Sekretær i Folk er folk Bjønnulv Evnerud kjenner seg ikke igjen i kritikken.

- Dette er ikke en popularitetskonkurranse, men en appell om å få oppholde seg i Norge uten å bli trakassert og jaget, noe som er en helt grunnleggende rett. Da blir premisset helt feil, sier han.

- Er du enig i at folk har fått mindre sympati for romfolk?
- Stemningsbølger i den eller andre retningen er ikke det vesentlige, jeg sitter ikke å måler popularitet. Det vesentlige er opplysning av saken. Akkurat nå er den en opphetet stemningen, men det er i stor grad basert på fordommer og frykt. På den annen side er det mange som strømmer til, både vanlige folk, firmaer og organisasjoner, som ønsker å hjelpe. Når vi ser hvem disse menneskene er og hvorfor de er her, får vi helt andre holdninger til dem.

-Har budskapet om polititrakassering druknet?
-Det har sin plass. Det har vært kommunisert av Folk og folk og leirledelsen i all kommunikasjon. De har søkt beskyttelse hos kirken, og det har i hvert fall blitt hørt av kirken. Representanter for romfolket skal møte biskop Kvarme på mandag.


Hentet fra: aftenposten.no


Odd Kalsnes

fredag 20. juli 2012

Omdømmeekspert: - Kampfiksingen ødelegger sporten

- Jeg tror ikke at denne saken trenger å være ødeleggende i det hele tatt, kontrer Kjetil Siem. 
ØDELEGGENDE: - Når skandaler og ikke-sportslige prestasjoner skaper overskriftene, er det farlig både for laget og sporten - og ikke minst for fotballens primæroppgave om fair play, mener Trond Blindheim, omdømmeekspert og rektor på Markedshøyskolen. 
Overgangsfadeser, økonomisk rot og den siste ukens kampfiksingsskandale. Det har ikke skortet på utenomsportslige problemer i norsk fotball det siste året.
Legger man til mangelen på tilfredstillende sportslige resultater - både i internasjonale kvalikkamper og i europacuper - samt utenlandsproffenes lunkne klubbsuksess, er det for alvor grunn til å stille spørsmål rundt omdømmet til produktet norsk fotball.
 
1 av 4 nordmenn har mistet interesse for eliteserien i fotball de siste årene, viser en meningsmåling utført for NRK. Kun 1 av 10 sier det motsatte.
Omdømmeekspert og rektor på Markedshøyskolen, Trond Blindheim, mener den siste ukens kampfiksingsskandale ødelegger kjernen i fotballen her til lands.
- Å tukle med resultater er det verste som kunne skje. Når skandaler og ikke-sportslige prestasjoner skaper overskriftene, er det farlig både for laget og sporten - og ikke minst for fotballens primæroppgave om fair play. Det skal jo i utgangspunktet være slik at det beste laget vinner, sier Blindheim.

- En pengekarusell

Blindheim mener fotballen nå må ta seg en alvorlig tenkepause. Ulovlighetene bør slås beinhardt ned på, samtlige skjeletter må ut av skapene, tiltak må iverksettes. Det er tid for oppvask i norsk fotball nå.
- Ledelsen må gå i seg selv. De må både stille de riktige diagnosene og de riktige spørsmålene. Hva gjør dette mulig? Hvor omfattende er denne ukulturen? Er dette et spørsmål om enkeltpersoners umoral, eller er det systemet som inviterer til korrupsjon? spør høyskolerektoren.
Blindheim peker på en sport der penger og makta rår, og der penger og makta korrumperer. Fotball er «big business».
Blindheim mener den lokale identiteten og patriotismen er i ferd med å smuldre opp. Resultatet blir en sport preget av kyniske leiesoldater uten tilknytning til klubbene - som i større grad er opptatt av lønnskontoen enn de sportslige prestasjonene.
Høyskolerektoren ser kampfiksingsskandalen i lys av pengekulturen som styrer sporten.
- Dette er en pengekarusell. Penger er motivasjonen bak det å styre en klubb, trene en klubb og spille i en klubb. Pengene styrer og publikum forsvinner. Det å måtte ha flere tv-kanaler for å se på kamp, gjør også fotballen mindre tilgjenglig - interessen daler.

Eksponeres for ukultur

Ifølge Trond Blindheim er det også nødvendig å se på de strukturelle forholdene som rår innen idretten. Han mener kampfiksingsfenomenet er langt mer komplekst enn enkeltpersoners feilvurderinger.
- Det er også strukturelle forhold som gjør at slikt skjer - en ukultur. Det handler om hva man eksponeres for. En taxisjåfør en kanskje feitere enn en bibliotekar, men det er også fordi han i større grad eksponeres for usunn bensinstasjonsmat.
-Blir man gjentatte ganger eksponert for muligheten til juks, er sjansene større for at man til slutter velger å hoppe på, tror omdømmeeksperten.
Han trekker også frem en annen ukultur som de siste årene har bragt fotballen i vanry, og skapt distanse til publikum.
- Fotballen har fått et jetset-omdømme, med raske biler, modellkjærester og håndvesker. Spillere er mer opptatt av frisyrer. Og skal du være jålete, må du også være god. Er du ikke det, går det utover omdømmet, mener Blindheim - og tillegger humørfylt:
- Men jeg er bare en tilskuer som følger med på Brann.

Har en holdningsutfordring

Generalsekretær i Norges Fotballforbund (NFF), Kjetil Siem, er imidlertid mer optimistisk enn høyskolerektoren.
- Jeg tror ikke at denne saken trenger å være ødeleggende i det hele tatt. Hvis vi nå klarer å vise at vi reagerer raskt og effektivt i samarbeid med politiet, og det viser seg at det er en utrolig liten del av norsk fotball som er involvert i dette, så tror jeg det isteden vil ha motsatt effekt, uttalte Siem til Aftenposten tidligere denne uken.
Generalsekretæren innrømmer at norsk fotball har en holdningsutfordring, men at åpenheten NFF har vist den siste uken hjelper på troverdigheten til norsk fotball.
- I fotballen er det også kortere vei til pengene og en del glory-opplevelser, som gjør at vi har større utfordringer enn mange andre vanlige bedrifter. Hvis vi hadde forsøkt å feie det under teppet og lagt lokk på det, så kunne troverdigheten ha fått seg en knekk, men vi gjorde det motsatte. I alle industrier kan det være noen sorte får. Men så lenge vi tok affære, rokker ikke det ved våre grunnprinsipper, sier Kjetil Siem.

- Nordmenn er naive

- Vi nordmenn tror nok vi er mer uskyldsrene og har mer moral enn andre. Det er ikke nødvendigvis mindre doping i Norge, selv om mange tror det. Vi er et lite land hvor folk er på fornavn med hverandre. Det gjør oss også mer naive - det er ikke sikkert det er noe annerledes stilt her enn i f.eks. Italia, mener Trond Blindheim.
Han er overbevist om at saken er enda mer omfattende enn det som står på trykk i avisene om dagen. Minst ti ganger verre.
- Dette har foregått lenge. Finner man en kakkelakk på kjøkkengulvet, er det fort 100 bak komfyren. Det er et mønster her, sier omdømmeekspert og rektor ved Markedshøyskolen, Trond Blindheim.

Hentet fra: aftenposten.no


Odd Kalsnes

torsdag 19. juli 2012

Theo (3) er en YouTube-hit

(VG Nett) Her synger tre år gamle Theo favorittlåten «Somebody that I used to know» med stor innlevelse. 
 Theo Karlsson fra Gräsmyr i Sverige er bare tre år, men har allerede rukket å bli en suksess på YouTube. På litt over en måned har treåringen fått nærmere 200.000 sidevisninger på nettstedet.

- Det kjennes litt rart. Jeg trodde ikke at det skulle bli så stort. Jeg la bare klippet ut for at vennene mine skulle se det og trodde bare vi ville synes det var morsomt, mor Inga-Maj Edström til VG Nett.

Den 44 sekunder lange videosnutten viser Theo synge, eller skrike, sin egen tolkning av låten «Somebody that I used to know» av belgiske Gotye.

Etter den særegne tolkningen av den verdenskjente poplåten har både japansk og amerikansk TV kastet seg over den unge popstjernen. Om to dager skal klippet vises på et japansk TV-show. Expressen omtaler treåringen som «Sveriges nyeste sangstjerne», og Theo har også fått plass i lokalavisen Västerbottens-Kuriren.

Beskjeden sangstjerne

Stikk i strid med hva videoopptredenen gir inntrykk av, er Theo egentlig ganske beskjeden, forteller moren.

- Han er egentlig veldig blyg og ikke den man tror skulle bli kjent, sier hun.

«Bedre enn originalen» og «noe av det søteste jeg har sett på YouTube på lenge», er blant kommentarene som følger video-hiten. «Ingenting søtt med skrikende unger», mener en som ikke er like imponert.

- Noen kommenterer negativt, men de aller fleste mener han synger morsomt og med innlevelse. Det er jo ikke meningen at han skal synge fint, han er tre år, poengterer moren.

Hun pleier å lese opp noen av kommentarene fra YouTube for ham.

- Det var en som skrev «du er dyktigere enn Gotye». Da blir han stolt og går rundt og sier det, «jeg er dyktigere enn Gotye».

Elsker å synge

Hun forteller at sønnen kan hele teksten til favorittsangen utenat.

- Når vi hører låten på radioen når vi kjører bil blir han kjempeglad og lyser opp, sier Inga-Maj Edström.

Hun tror ikke treåringen selv forstår hvor stor han er blitt på YouTube, men forteller at han blir stolt når bekjente kommer bort og sier at de kjenner han igjen fra klippet.

- Tror du han kommer til å satse på musikkkarriere når han blir stor?

- Han elsker å synge og å spille instrumenter, men er veldig blyg, så jeg ser ikke for meg at han skal stå på en scene. Men man vet aldri, sier hun.

Hentet fra: vg.no


Odd Kalsnes

onsdag 18. juli 2012

Ingrediensene er der, men det lille ekstra mangler

ANMELDELSE: «Det er en kjærlighetserklæring fra foreldre når de setter seg ned med barnet sitt og leser fra en bok», sa unge Julia Kahrs da hun som i 2009 debuterte med høytlesningsboka «Sølvrevene».

Det er en nokså brutal fortelling om lille Sille som blir så oversett av alle rundt seg — også foreldrene — at hun tror hun er død.

Også foreldrene til 10 år gamle Fiola i «Øst for Dunkelpiggen» er i overkant sløve.


Blomsterjakt

Fiola bor i byen, men lengter bare til fjellet og vill natur. Hennes høyeste ønske er å finne en fjellfiol.

Da den selsomme naturfaglæreren Hildur forteller at det utenfor byen finnes en vakker Blomsterdal med fjellfioler, bestemmer Fiola seg for å dra dit. Men for å komme dit må en forsere den bratte og farlige Dunkelpiggen.

Sammen med den spinkle lille kompisen Peter pakker de utstyr til en ekspedisjon og sniker seg avgårde en natt.

Eventyrlig tematikk

Urtematikk med andre ord — som i eventyrene — om to dels forsømte barn som legger ut på en farefull ferd i det ukjente.

Turen er lenger enn de tror, utstyret utilstrekkelig, de kommer utfor storm, de går seg vill, og finner tilslutt en forlatt gård.

Der skjer det skumle ting, Fiola finner en tønne med gift, og oppdager en skikkelse utenfor vinduet.

Med sine mange spennende ingredienser har «Øst for Dunkelpiggen» alle muligheter til å bli en spennende bok for barn rundt ti. Det er likevel noe som ikke helt sitter.


Stivt språk

 Fortellingen er på sin skakke måte både eventyrlig og dels surrealistisk, a la en Roald Dahl, men det er liksom ikke søkt eller morsomt nok.

Årsaken er at Kahrs ikke helt har fått til tonen i fortellingen.

Språket er nokså stivt og dels skjematisk, og mangler det lille ekstra som ville gjort dette til en slående barnebok. 


Hentet fra: dagbladet.no


Odd Kalsnes

tirsdag 17. juli 2012

Dikteren som avslører Prahas underverden

Michal Ajvaz (62) åpner porten til byens hemmeligheter.

http://gfx.dagbladet.no/labrador/225/225534/22553438/jpg/active/480x.jpg 
PRAHA (Dagbladet): Ingen som har besøkt den tsjekkiske hovedstaden Praha, er i tvil om at byen er full av merkverdigheter. Ofte er Praha blitt kalt både magisk og mystisk. Byens historie er full av forunderlige legender og fargerike skikkelser. Gjennom åra har diktere og drømmere gitt sine versjoner av dens hemmeligheter, visjonære forfattere som Franz Kafka, Karel Capek og Bohumil Hrabal.

Denne tradisjonen er også forfatteren Michal Ajvaz en del av.

Her sitter han, på den tradisjonsrike Café Louvre, i de luftige, romslige lokalene der folk som Albert Einstein og Franz Kafka tidlig på 1900-tallet inntok sine forfriskninger.

I de siste åra har han opplevd at romanen «Den andre byen» er blitt omfavnet av lesere langt utenfor Praha. Etter at den ble oversatt til engelsk i 2009, havnet den på Amazons liste over verdens ti beste romaner i science fiction-sjangeren. Noe han oppfatter som ærefullt, men også litt snålt.

- Den er jo ikke noen science fiction-roman. Ingen her i Tsjekkia har kalt den for det, sier han med et smalt smil.

- Men bevares, det er jo hyggelig å bli anerkjent. Det har jo ført til at flere av bøkene mine er ute på det engelskspråklige markedet, og det er strålende.

I DISSE DAGER ER «Den andre byen» også utgitt på norsk. Om den ikke er noen tradisjonell science fiction-fortelling, er den i hvert fall fantastisk nok:

En mann finner ei bok i en brukthandel som er trykt med en skrift som er totalt ukjennelig. Den kan ikke tydes ut fra vår verdens begreper. Men det viser seg at den har en kraft totalt utenom det vanlige. Bokstavene fører hovedpersonen inn i en parallell virkelighet. Det foregår noe bak dører, vegger, gulv og tak som hovedpersonen lokkes til å ta del i.

Merkelige syner åpenbarer seg for ham, og de er ikke bare hyggelige. For eksempel braser en grønn, lysende trikk gjennom Prahas gater, uavhengig av skinner og spor. Hva er det som skjer?

- Jeg vet ikke helt, sier Ajvaz med et uttrykk i ansiktet som er vanskelig å tolke. Smiler han? Er han alvorlig? Undrende? Ironisk?

- Jeg begynte på denne boka en vinterdag i 1991, på en plass litt ovenfor Slottet i Praha. Det snødde, og det er ikke så vanlig i denne byen. Jeg gikk der oppe, og snøen lavet ned. Den ble liggende i tjukke lag på bilene. Atmosfæren var helt spesiell. Jeg tenkte at jeg ville begynne fortellingen min med denne stemningen. Jeg beskrev en scene fra denne plassen, og dermed begynte boka å bevege seg.

- Fortellingen har en merkelig, surrealistisk stemning, ettersom den skildrer det ene drømmeaktige synet etter det andre. Skulle man gi den en merkelapp, måtte det være psykedelisk naturalisme, eller noe slikt?

- He-he, det er kanskje ikke så galt. Jeg er også blitt kalt magisk realist, men synes ikke det treffer helt. Jeg skriver ikke om denne andre verdenen som om den er virkelig. Den er snarere en metafor for den verdenen vi kjenner. Den er jo i seg selv underlig nok.

- Du er også blitt sammenliknet med Franz Kafka. Man snakker om at «Den andre byen» er en moderne utgave av «Prosessen»?

- Kafka skrev en novelle fra et av de stedene jeg skildrer, veien opp til Petrin-høyden. Han har hatt stor betydning for meg, særlig for min bok nummer to, som kom før «den andre byen». Han brukte en miks av fantastiske og realistiske visjoner. Men det fins også en surrealistisk tradisjon i tsjekkisk litteratur, som ble avbrutt etter krigen da kommunistene tok makten. Vitezlav Nezval skrev flotte dikt og fortellinger i den tradisjonen. Men på 1950-tallet fulgte han dessverre makthavernes ideologi og begynte å skrive sosialrealistisk.

- Når begynte du selv å skrive?

- Jeg var opptatt av litteratur fra jeg var liten. Jeg leste masse. Alt mulig. I 16 års alderen begynte jeg å skrive dikt. Men jeg ga opp tanken på å bli utgitt. Det var ikke mulig å få publisert den typen tekster jeg var opptatt av. Det ble litt lettere på 1980-tallet. Perestrojka førte til at enkelte forfattere som hadde vært forbudt, kom på trykk. Jeg ble litt mer optimistisk og sendte noen dikt til et forlag. Det var ei uke før revolusjonen. I 1989 kom den første boka mi, «Mord på Hotell Intercontinental».

- Det høres ut som en kriminalroman?

- Jeg ville ikke kalle den det. Jeg forsøkte å sammenflette forestillingene fra Kafka og Lewis Carroll, han med «Alice i Eventyrland», i en lengre tekst. Da jeg var liten, leste jeg Jule Verne og andre typer eventyrforfattere. Seinere ble jeg opptatt av Edgar Allan Poe, franske poeter fra 1800-tallet, Borges, Calvino, Conrad, Proust, Nabokov, men også av spenningsromaner; Raymond Chandler, Ian Fleming, William Gibson, Philip K. Dick. Jeg har glede av å blande inspirasjonen fra disse sjangrene når jeg skriver selv. Populærforfattere og store visjonære diktere.

- Opplever du deg selv som en utpreget Praha-forfatter?

- De første fire romanene mine foregår i Praha. Det er vel fordi jeg har bodd her alltid. Men stedet er ikke så viktig. Siden har jeg skrevet om andre plasser. Romanen «Gullalderen», som er oversatt til engelsk, handler om en oppdiktet øy. Andre ting jeg har skrevet, foregår forskjellige steder i Europa. Jeg liker å reise, å ta inn bylandskaper. Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å bli maler. Men jeg valgte å skrive i stedet. Også skrivingen kan mane fram det visuelle, som i en film. Jeg liker en del malere, Magritte, Greco. Mens jeg skriver, kommer synene, som bilder.

- Hvordan fikk du ideen til boka med det merkelige språket som utløser handlingen i «den andre byen»?

- Jeg er fascinert av gamle bøker. Jeg pleide å gå mye på antikvariater og snuse. Tanken på en slik bok fascinerte meg. Det fins mange merkelige språk med underlige tegn. Når jeg skriver, maner jeg fram drømmer. Og drømmer i drømmer.

- Er det dine egne drømmer?

- Nei, nei. Jeg har riktignok skrevet en bok om drømmer, sammen med broren til Václav Havel, Ivan. Vi brevvekslet og kom med forskjellige teorier om drømmenes opphav. Men jeg er redd den ikke var spesielt vellykket. Når jeg skriver fiksjon, liker jeg at det jeg skildrer, er konkret. Proust var god til å skildre ting. Og Chandler. Steder og ting. Jeg er en utpreget visuell forfatter. Jeg er glad i Italo Calvino. Jeg har utgitt en bok som heter «55 byer». Den er et essay om Calvinos bok «Usynlige byer».

- Er det byen som idé som interesserer deg?

- Det fascinerende er at alle byer er forskjellige. Jeg lærer mest om en ny by den første gangen jeg er i den. De tidligste øyeblikkene. Jeg går gjennom gatene og tenker på hva som er mulig å bruke i en fortelling. Nå er det Paris jeg er opptatt av. Den neste boka foregår der. Boulevard San Michele, Luxemburg-hagene. Jeg er ikke ute etter å finne andre verdener, noe mystisk. Men gjennom fantasien kan hverdagen og det vanlige livet bli et mysterium. Det er det jeg er ute etter. 

Hentet fra: dagbladet.no

Odd Kalsnes

mandag 16. juli 2012

Hillary Clinton besøker Kairo

 - USA støtter full overgang til sivilt styre med alt det innebærer, sa Clinton under en pressekonferanse i Kairo i dag.
Clintons besøker Egypt mens det pågår full maktkamp mellom landets første demokratisk valgte president, Mohammed Morsy, og Det øverste militære råd (SCAF), som har styrt landet siden revolusjonen i fjor vinter. Clinton møter både Morsy og lederen for SCAF, Hussein Tantawi, under sitt to dager lange besøk.

Under pressekonferansen ble Clinton spurt om hun angret på at USA hadde et nært forhold til Egypts tidligere president Hosni Mubarak, til tross for at hans regime undertrykket Det muslimske brorskapet og fengslet Morsy. Til det svarte Clinton ifølge AP at amerikanske myndigheter samarbeidet med den daværende regjeringen ut av nødvendighet. Hun fastholdt også at amerikanerne konsekvent hadde promotert menneskerettigheter.

- USAs militærstøtte fortsetter

Siden 1979 har Egypt vært den største mottageren av amerikansk støtte, nest etter Israel. Årlig har landet mottatt halvannen milliarder amerikanske dollar - rundt 9 milliarder norske kroner, og mesteparten av dette går til militæret.
I 2010 bidro USA for eksempel med 1,3 milliarder dollar til å ruste opp Egypts militærstyrker, mot 250 millioner dollar i økonomisk støtte, skriver The Daily Telegraph. Ytterligere 1,9 millioner dollar gikk til trening for å styrke militærsamarbeidet mellom de to landene. I tillegg mottar Egypt årlig militærutstyr verdt flere hundre millioner dollar fra Pentagon, hovedkvarteret til det amerikanske forsvarsdepartementet. Dette inkluderer blant annet kampfly, tanks og Apache-helikoptre. Annethvert år leder Egypt og USA Operation Bright Star, som inkluderer en rekke land og er regionens største militærøvelse.
- De egyptisk-amerikanske militære båndene er en svært viktig komponent. Jeg vil gå så langt som å kalle det en grunnstein i det egyptisk-amerikanske forholdet. I overskuelig fremtid vil dette forholdet fortsette, sier den politiske analytikeren Ashraf Swelam til TV-kanalen al-Jazeera.

- Må løses internt

Offiserene i SCAF har sørget for å gi seg selv utvidede fullmakter, blant annet kontrollen over landets statsbudsjett.
I juni oppløste de underhuset i nasjonalforsamlingen etter at grunnlovsdomstolen vedtok at parlamentsvalget i fjor høst ikke gikk riktig for seg. Valget endte med at Det muslimske brorskap - som Morsy var et sentralt medlem av inntil han ble president - fikk 40 prosent av plassene. Søndag trosset Morsy bestemmelsen og kalte medlemmene sammen igjen, men onsdag gikk han likevel med på å la underhuset forbli oppløst.
SCAF har bestemt at valg på ny nasjonalforsamling ikke kan holdes før Egypt har fått utarbeidet en grunnlov.
- Saken knyttet til parlamentet og grunnloven må løses mellom og blant egyptere. Jeg ser frem til å diskutere saken med feltmarskalk Tantawi i morgen, og til å jobbe for å støtte militærets tilbakevending til en utelukkende nasjonal sikkerhetsrolle, sier Clinton, ifølge Reuters.

Diskuterte fredsavtalen med Israel

Andre viktige temaer under Clintons Egypt-besøk er fredsavtalen mellom Egypt og Israel og samarbeidet mot terrorisme. Clinton tilbød Morsy støtte i arbeidet med å få kontroll over den stadig mer lovløse Sinai-ørkenen. Situasjonen i Sinai er en stor bekymring for Israel.
I et møte med utenriksminister Mohamed Amr tok hun også til orde for at Morsy bør møte Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Hun hevdet imidlertid at USA ikke kommer til å initiere dette.

Hentet fra: aftenposten.no
Odd Kalsnes

søndag 15. juli 2012

- Folk er folk er en lite tillitvekkende organisasjon


 Gjennom organisasjonen har romfolk og andre både snekret, vasket og ryddet for en billig penge for mange norske arbeidstagere og husholdninger. De har også solgt gatemagasinet Folk er folk, som bærer organisasjonens navn.

Organisasjonen formidler arbeidsoppdrag fra privatpersoner eller bedrifter, og så lenge inntektene er under 4000 pr. person, kan pengene utbetales uten melding til myndighetene.

Ekspert på arbeidsrett, Sverre F. Langfeldt, er skeptisk til at organisasjonen ikke har noe ansvar for arbeidet som blir utført.

- Folk for folk er ikke en ordinær arbeidsgiver. De formidler oppdrag mellom oppdragsgivere og arbeidstagere. Arbeidstagerne blir ansatt hos oppdragsgiverne som gir dem oppgjør direkte inntil 4000 kroner. Momsfritt og skattefritt. Det betyr at Folk for folk ikke har ansvar for at arbeidet blir fullført eller arbeidets kvalitet. Hadde dette vært en organisasjon som leide ut arbeidskraft, ville reglene vært annerledes, sier Langfeldt, som er studierektor ved Institutt for regnskap, revisjon og jus ved Handelshøyskolen BI.
På organisasjonens nettsider opplyses det at Folk er Folk stiller med tolk ved behov og at de også kvalitetssikrer arbeidsprosessen.

Ingen midler til lønn eller administrasjon

Folk for folk er registrert som en ideell organisasjon. På nettsiden kommer det klart frem at ingen midler skal brukes til administrasjon, kontorrekvisita, lønn eller annen godtgjørelse for de frivillige. Eventuelle donasjoner og andre midler som samles inn av Folk er folk skal brukes til "produksjon og distribusjon av folkeopplysning" eller "håndfast hjelp som telt og annet utstyr som letter hverdagen for de fattige på gaten."
- Organisasjonen gjør det klart at de selv ikke skal motta lønn, og det er ingen inntekter som svinger innom Folk er folk. Dermed er den ikke skattepliktig. Og siden den er et formidlingsforetak, slipper den unna krav til yrkesskadeforsikringer, arbeidsgiveravgift, OTP-sparing og alt annet som bidrar til ordnede arbeidsforhold. Oppdragsgiver vil antagelig ha ansvar for arbeidsulykker, forklarer Langfeldt.

- Lite gjennomsiktig

Folk er folk er også en del av Frivillighetsregisteret. De har krysset av for at de hverken ønsker å registrere vedtekter eller sende inn regnskap. Langfeldt mener organisasjonen er for lite gjennomsiktig.
- Det er ikke særlig tillitvekkende når Folk for folk ikke ønsker å registrere vedtekter eller sende inn regnskapene sine. Man vet ikke hvem som er ansvarlig for virksomheten og man får ikke innsyn i økonomien i selskapet. Det virker som useriøs organisasjon, sier Langfeldt.
Bjønnulv Evenrud, sekretær i Folk er folk, mener krikken er usaklig. Han vektlegger også at organisasjonen er i endring:
- Folk er folk er en åpen, demokratisk medlemsorganisasjon med en enkel plattform. Vi er i sterk vekst og har nylig påtatt oss arbeidsgiveransvar for flere mennesker. Det innebærer en rekke plikter overfor myndighetene, noe vi selvfølgelig skal følge, sier Evenrud.

Hentet fra: aftenposten.no
Odd Kalsnes